Det vakre er ofte skjult i de små ting. Heldigvis har jeg en linse som gjør at jeg kan komme veldig nærme de små tingene. Da blir de ikke så små lengre - faktisk blir de noen ganger skremmende store. Andre ganger tror jeg nesten ikke det jeg ser: Bildene kan se ut som de er tatt på en annen planet.
Jeg tror barn har noe vi lengter etter (noen ganger ubevisst). Barn er oftest litt lavere enn oss, går ikke så fort som oss, og ja - de har mye mer tid enn oss. Når jeg tenker på det har de egentlig ikke tidsbegrep. Husker du alle de spennende tingene du fant i fortauskanten eller i skogen eller på vei hjem fra skolen? Det er ikke tilfeldig at Pippi Langstrømpe er en tingfinner.
En gang fant jeg en hundrelapp i veikanten. Det var den gangen vi hadde gul-oransje hundrelapper med bilde av Camilla Collett. Jeg kan huske hvordan jeg løp hjemover uten å være sikker på om jeg drømte eller var våken. Flere ganger måtte jeg stoppe opp, ta hånden i jakkelommen og forsikre meg om at jeg virkelig var våken.
En sommer var vi på biltur i Skottland med familien. Hytten vi leide var ved et gjeddevann, og som villmarkens sønner var vi ute og fisket hele dagen. En dag oppdaget vi en sluk som hadde satt seg fast i et tre, og så fant vi enda en, og enda en. Det viste seg etter hvert å være et spesielt tre; fult av flotte sluker. Tyskerne må ha stått der med sine fine karbonstenger og kastet store lange kast som... satt seg fast i treet hver gang.
Kanskje vi ikke er like flinke til å klatre i trær som før- og kanskje vi ikke er like små som vi pleide, men vi trenger ikke å glemme de små skattene. For de er ofte størst.